En livsbejaende bok om døden

– Jeg kan gjerne gå med en plakat på Karl Johan og reklamere for denne boken! Det sier oversetter Benedicta Windt-Val om Antonia Michaelis’ roman Instituttet for de siste ønsker.

Tekst: Jorid Mathiassen

Instituttet for de siste ønsker blir i disse dager lansert i Norge, og er nettopp en sånn bok du ikke kan la være å anbefale videre når du først har lest den. Det er lett å forestille seg at dette kan bli vårens store snakkis.

OriginalRgb_Omslagsforside_Instituttet_for_de_siste_ønsker_499495Hovedpersonen i romanen er Mathilda, som arbeider for en organisasjon som oppfyller dødssyke menneskers siste ønsker. Blant de vanligste ønskene er å feire jul en siste gang – selv om det er midt på sommeren – og å fly i luftballong. Noen ønsker er vanskeligere å oppfylle enn andre, for eksempel å høre for lengst avdøde Maria Callas synge live. Ingenting er imidlertid umulig, man må bare gjøre noen triks.

Men så endrer alt seg når Mathilda møter Birger. Hans siste ønske er å se igjen sin store kjærlighet Doreen og deres felles barn. Det blir Mathildas jobb å spore opp de forsvunne personene, men hun oppdager etter hvert at hun egentlig ikke vil at ønsket skal gå i oppfyllelse …

Alvor og skjemt
– Jeg har oversatt mange gode bøker, men dette er den beste boken jeg har oversatt på veldig lenge, sier Benedicta Windt-Val, og forklarer nærmere hva det er som gjør denne tyske romanen så god.
– Denne boken er som en kinesisk eske. Den har mange ulike lag, og leserne bestemmer selv hvor langt inn i tematikken de vil gå. Man kan lese den som en ren humoristisk bok hvis man vil det, eller man kan ta imot forfatterens invitasjon til å se de andre dimensjonene også. Antonia Michaelis klarer å balansere humor og alvor på en perfekt måte. Humor brukes for å takle livets alvor, sånn er det jo. Når noe blir for trist, så kommer latteren. Romanen er blottet for sentimentalitet, og er i stedet fylt med ærlighet, respekt og toleranse, sier Benedicta Windt-Val.
– Hva vil du si Instituttet for de siste ønsker handler om?
– Boken handler om så mye, men først og fremst om å møte virkeligheten og å akseptere den på godt og vondt. Hvis man ikke tør å stå i virkeligheten, mister man også alt det positive fordi man flykter. Det er det Birger har gjort. Hele livet hans har vært en eneste stor virkelighetsflukt; han har levd hele livet på en drøm. Etter at han blir syk, flykter han fra behandlingen. Han vil helst dø i en illusjon, men det får han ikke lov til. Når du tør å møte virkeligheten og stå i den, ser du hvor mye den rommer. Så handler det også om når livet skal avsluttes.

Skal man holdes i live så lenge som mulig, eller heller dø i et lykkelig øyeblikk?

Her er det ingen skråsikre meninger som blir formidlet, det er opp til hver og en å avgjøre og for oss å respektere.

Levende språk
Benedicta Windt-Val har oversatt en lang rekke bøker, og hun følger en fast mal for arbeidet.
– Jeg begynner på side én og skriver meg gjennom hele boken. Resultatet blir et råutkast, et rammeverk, som jeg siden bearbeider flere ganger før det blir klart til levering. For meg er det en drivkraft at jeg ikke vet hvordan det går til slutt, på den måten opprettholder jeg spenningen. Når jeg så gjennomgår teksten på nytt, kjenner jeg tonen til forfatteren og kan justere teksten.
– Hvordan vil du karakterisere språket og skrivestilen til Antonia Michaelis?
– Språket er spenstig og veldig levende. Hun lager sine egne ord, noe som gjør det ekstra spennende for meg som oversetter. Dessuten klarer hun å beskrive alvoret på en måte som gjør at det ikke blir tungt å bære – selv om det er et sted i teksten jeg holder pusten og biter negler. Jeg har dyp respekt for forfatteren, for her er det ikke valgt noen enkle løsninger og hun lar personene få lov til å være sære og vanskelige. Instituttet for de siste ønsker er rett og slett en nydelig bok, en bok man både blir glad og klok av å lese.

OriginalRgb_Portrett_Antonia_MichaelisAntonia Michaelis er født i Kiel i 1979 og vokste opp i Augsburg. Hun har studert medisin og har jobbet både i India, Nepal og Peru. Nå bor hun sammen med mann og to døtre i en landsby i nærheten av øya Usedom i Østersjøen. Hun har skrevet en lang rekke bøker både for barn og voksne.