William Landay – på alles lepper

Med sin tredje roman slo William Landay gjennom med et brak. Til Jacobs forsvar handler om hvor raskt vi kan miste kontroll over livet. Og hvor kjapt en forfatter kan være på alles lepper.

Han er født, oppvokst og bosatt i Boston. Kone og to gutter på 10 og 12. Hele 1990-tallet tilbrakte han i rettssalen. Så fikk han nok av advokatlivet. Bestemte seg for å se om han kunne klare å skrive en roman. Skulle ikke nødvendigvis bli forfatter, bare bevise at det var mulig å gjennomføre et slikt prosjekt. Da han og kona hans satt på sykehuset og lyttet til hjerteslagene til det som skulle bli deres første barn, hadde han gitt opp prosjektet. Så kom telefonen, og ett år senere kom hans første roman, Den ubehagelige sannheten. The Guardian skrev at boken markerte starten på et nytt, stort talent innen skrivekunst. Andre aviser kalte Landay den nye Grisham.

Det må ha vært fantastisk å få en slik mottakelse? Du fikk jo også Creasey Dagger Award for Beste Debutroman i 2003. Hvilken bakgrunn hadde du innen skriving?

For å være ærlig, hadde jeg ingen planer om å bli forfatter på heltid. Men jeg er en sta fyr, og skrev uten å gjøre noe særlig research i flere år. Jeg har ingen utdanning i litteratur og kjente ingen forfattere, så det var mye prøving og feiling til å begynne med. Jeg holdt på å gi opp flere ganger, giftet meg også på den tiden, og det var på tide å få seg en stø jobb da telefonen kom. Senere har ballen rullet stadig fortere, og etter Til Jacobs forsvar tør jeg faktisk å se på meg selv som profesjonell forfatter.

OriginalRgb_Omslagsforside_Til Jacobs forsvar_433079_2opplSuperlativene haglet da Til Jacobs forsvar ble utgitt. Vidt forskjellige forfattere som Nicholas Sparks og Lee Child har lovprist boken. Hva er det med den?

Jeg tror mangfoldet i boken kanskje er en av grunnene til suksessen. Boken er brukt som utgangspunkt for diskusjoner fordi den tar opp aktuelle temaer og vanskelige avgjørelser. Boken er et intenst rettssals- og familiedrama, og spesielt det siste temaet tror jeg mange kjenner seg igjen i. Den handler om forstadsfamilien Barber, der far Andy er statsadvokat og sønnen Jacob (14) anklages for mordet på en klassekamerat. Andy er overbevist om at en lokal barnemishandler står bak. Spørsmålet er hvor godt du egentlig kjenner dine barn, ikke minst hvor nøytral du klarer å være i en slik absurd situasjon. Boken tar også for seg rettssystemet i USA. Sist, men ikke minst, reiser romanen også spørsmålet om det finnes et drapsgen. Sagt med enkle ord: Kan mord gå i arv?

Dine to første romaner var typiske krimromaner, og handler stort sett om politi og røvere. Så slår du gjennom med en bok om en middelklassefamilie i dyp krise?

Ja, jeg hadde sluttet som advokat og skrev på fulltid da jeg begynte på Til Jacobs forsvar. Viktigst av alt var at jeg var blitt far.

Boken er et forsøk på å slå sammen to verdener jeg har opplevd, både den som har med rettssalen å gjøre og den som handler om å oppdra barn. Resultatet ble etter hvert en historie om en statsadvokat med en sønn som anklages for mord.

Hva gjør han da? Og hvordan takler familien en så mørk og ubegripelig krise?

Noen forfattere sier at en spesiell hendelse eller et unikt øyeblikk har inspirert dem til å skrive akkurat den boken. Var det sånn med Til Jacobs forsvar?

Vanligvis har jeg det sånn at jeg ikke kan peke på ett bestemt øyeblikk som starten på et manus. Forfattere flest, også jeg, har ofte en vag idé som utvikler seg til en historie etter hvert som prosessen tar form. Når det gjelder den nevnte boken, leste jeg en historie om en Long Island-advokat som var sønn av en morder, og sønnen hans ble også anklaget for mord. Senere ble denne historien filmatisert i filmen City by the Sea med Robert de Niro i hovedrollen. I filmen nevnes muligheten for at det finnes et såkalt drapsgen. For meg var det en fascinerende tanke å spinne videre på.

OriginalRgb_Omslagsforside_Den ubehagelige sannhetenDin debutroman, Den ubehagelige sannheten, fikk også kritikerne til gå bananas. I likhet med Til Jacobs forsvar har boken en overraskende avslutning og en særegen fortellerstemme?

Det er viktig for meg å engasjere leseren litt ekstra når det nærmer seg slutten, jeg føler at det fungerer bra i begge disse bøkene. Debutboka handler om Ben Truman, en 24-åring som arver politisjefjobben på et lite sted utenfor Boston. Akkurat det skal vise seg å bli mer enn utfordrende når Ben finner liket av en fremtredende aktor og saken viser seg å ha forgreninger til det harde kriminelle miljøet i storbyen.

Også i denne boken tar du opp viktige moralske spørsmål. Verken Til Jacobs forsvar eller Den ubehagelige sannheten er bøker vi er ferdig med når siste side er snudd?

I debutboken opplever Ben at Bostonpolitiet bruker metoder som ikke helt følger reglene. Er det greit å ”deale” med én skurk for å fakke en annen? Når er en hvit løgn bedre enn sannheten? I det hele tatt, når er det slik at målet helliger midlene? Ben Truman blir mer og mer lik de politibetjentene han ikke helt tør å stole på. Spørsmålet er hvor langt han kan gå, og samtidig ta vare på egen integritet som menneske og politimann. Jeg tror ikke det finnes fasitsvar, men livet har lært meg at noen ganger er det bedre at sannheten ikke blir kjent.

Hvilke forfattere står øverst på listen, og hvem ville du møtt til middag?

Jeg leser mye, å lese er fin trening for å skrive, og jeg har noen jeg aldri blir ferdig med. Ian McEwan er en sånn, det virker som om hver eneste setning har en betydning. John le Carré har fulgt meg hele livet, og Graham Greene er også en stor favoritt. Men skulle jeg spist middag med én forfatter, måtte det bli Charles Dickens. Han var en utrolig allsidig skribent, og la igjen hjertet sitt i alt han skrev. Han står øverst for meg.

williamlanday_1317175914_04Du har realisert drømmen din, og blitt forfatter. Hva med advokatpraksisen? Hva skjer fremover?

Jeg er i gang med min fjerde roman, som også blir et familiedrama. En kvinne forsvinner, men ting tyder på at hun kanskje ikke er død. Jeg tror det holder foreløpig, det er dumt å si for mye om den neste romanen. Alle manus forandrer seg underveis, ting jeg sier i dag kan være helt feil om to uker. Men jeg er optimistisk, tror alltid den neste boken er den beste, og nå mener jeg det. Mye tyder på at advokatpraksisen min er lagt død, og så har jeg en familie å ta meg av. Forfattere har også gutter som kjøres på fotball og følges opp på alt fra lekser til tannpuss. Ellers har jeg flere ulike interesser, kunst og kultur generelt, spesielt musikk, og dessuten er jeg IT-nerd. Og blir livet for kjedelig, stiller jeg meg bak bardisken og lager den beste cocktailen ever. Jeg har prøvd bartenderyrket, og vet at det handler om å lage den beste miksen der også. Akkurat som i litteratur.